Da Quisling’s penge blev beslaglagt

Jeg har modtaget en beretning fra en norsk ven, Tom Spjeldnæs, fra Elverum i Norge. Beretningen omhandler tiden fra 2. Verdenskrig, hvor Norge, på samme måde som Danmark, blev overfaldet af Hitlers Tyskland den 9. april 1940.

Kongens nei
Forskellen mellem Norge og Danmark var bare, at hverken Konge eller regering i Norge ville efterkommer Adolf Hitlers krav, hvorefter de tyske tropper satte alt ind på at udrydde dem. De blev jagtet op gennem Norge, hvor det bl.a. gik ud over byen Elverum, som blev bombet godt og grundigt af det tyske Luftwaffe – selv om tyskerne fortalte, at “de kom som venner”.

Den tyske krydser, “Blücher”, havde sejlet ind i Oslofjorden, med slukkede lanterner, på samme tidspunkt, hvor den norske regering fik overrakt et “tilbud” fra Tyskland om,  at Tyskland ville “beskytte” Norge imod en truet engelsk invasion. Samtidig skulle den norske regering udskiftes med en regering, ledet af Adolf Hitlers valg ved Vidum Quisling. Dette afviste den norske regering purre, hvorefter den tyske udsending, dr. Curt Bräuers, udbrød “Så ved I vel også, hvad dette vil sige!”

Jeg har før skrevet lidt om dette angreb i et indlæg omhandlende filmen “Kongens nei”  http://krogenborg.dk/2017/01/14/kongens-nei-2/  

—–

Beretningen/dokumentet omhandler Toms Spjeldnæs’ bedstefar, Johannes Spjeldnæs.

Tom skriver om bedstefaderen:

Han var toller og los og ble stasjonert på Fornebu flyplass deler av krigen. Han var motstandsmann og aktiv i milorg.

Norsk Tollmuseum fikk historien av meg for ca 10 år siden. så dette har ikke vært allment kjent tidligere. det ble brent og tilintetgjort nesten alt etter krigen. De ble glade for å få den og i retur fikke jeg både bilder og historier om min bestefar. Når han gikk av med pensjon var han Generalsekretær i norsk tolltjenestemannsforbund

 

Lidt om Quisling
Vidkun Quisling grundlagde nazistpartiet, Nasjonal Samling (NS) i 1933. Partiet spillede ingen rolle før krigen. Ved den tyske invasion den 9. april 1940, forsøgte Quisling et statskup, men efter tysk pres måtte han trække sig, pga. det højesteret udnævnte Administrasjonsrådet.

Den 1. februar blev Quisling, med tysk godkendelse, ministerpræsident for en regering bestående af NS-medlemmer.

Efter krigen blev Quisling dødsdømt og henrettet ved skydning den 24. oktober 1945

Quisling og tolderen
Jeg gengiver i den skrevne tekst hele beretningen/dokumentet på det originale sprog, norsk, for at der ikke skal ske misforståelser ved en oversættelse:

T J E N E S T E O P L E V E L S E R

Da Quisling’s penger ble beslaglagt

At statens tjenestemenn kan oppleve mangt og meget under utøvelsen av sitt yrke er sikkert nok, men få etater har så mange variasjoner i disse opplevelser som tollvesenet. En kunne gladelig fylle bøker med den slags. Enkelte ting fester seg særlig i hukommelsen og da en spesiell av disse har aktualitet i dag skal jeg tillate meg å gjengi den her i bladet.

I den tid da administrasjonsrådet ennu eksisterte, fikk tollkamrene en bestemmelse om at passasjerer fra Tyskland skulle spørres om hvor mange penger, særlig norske sådanne, de hadde med seg. Hvis beløpet overskred 200,00 kr. skulle pengene foreløpig, mot kvittering, beslaglegges. Pengene ble så av tollvesenet oversendt Norges Bank. Hvorfra de senere ble tilbakelevert eieren. Årsaken til dette var at det hersket mistanke om at tyskerne fabrikkerte falske norske pengesedler og dette ville en  komme til livs. Tollvesenet kontrollerte bl.a. også passasjertrafikken på Fornebu flyplass – og til denne kontroll ble da, en vakker dag, også en tollassistent og undertegnede beordret.
Kommen ut til flyplassen la vi merke til at der var et usedvanlig stort oppbud av hirdfolk og fremtredende nazister. Og grunnen til dette skulle vi snart få erfare. Det store tyske trafikkflyet kom buldrende inn over plassen og tok lett og elegant bakken. I det øjeblikk måtte vi hurtigst innta  vår plass i det til passasjerkrontroll bestemte lokale, så vi kunne være klar til å ekspedere trafikkanterne så hurtig og smertefritt som mulig. Vi fikk derfor ikke se det som gikk for sig ute på plassen og som en senere kunne lese i avisene. Jeg tok plass bak disken for bagasjen mens tollassistenten satt ved et lille bord ved siden av, klar til eventuell fortolling av medbragte saker. Stor ble min overraskelse da jeg så at den første passasjeren som trådte inn i lokalet var Quisling. Hans bagasje, en håndkoffert, ble brakt bort til disken og den sedvanlige prosess ved slike forretninger begynte. Jeg lot som intet og spurgte Quisling om han hadde noe som skulle fortolles. Hertil svarte han nei. Jeg ba ham så om å åpne kofferten, og hvis han følte noen misnøye å bli behandlet akkurat som en hver annen passasjer viste han det i hvert fall ikke. Jeg rotet rundt i kofferten og fant to firkantede pakker. På mitt spørgsmål hva disse inneholdt svarte han: “bøker” jeg åpnet dem, som jeg skulle og fant at det var små tyske skrifter, – propagandalitteratur. Nå, disse var ikke gjenstand for noe inngrep fra tollvesenets side, så de fikk passere. Så utspant der seg følgende episode som for alltid har festet seg i min erindring.

Jeg: “tør jeg spørre om De har noen penger med Dem?” Jeg så ham stusset litt, men svarte: “Ja, en del”.
–   J: “norske eller utenlandske?”
–   Q: “begge deler”
–   J: “hvor meget?”
–   Q: “jeg skal se etter”, han halte opp lommeboken og tok ut 30 kr. i danske sedler og ca.                2000 kroner i norske.
Jeg tok et fast grep om seddelbunken og leverte den over til assistenten ved sidebordet og sa: “denne herren har disse pengene med seg”. – Tollassistenten, som var utpreget skøyer og stor humorist, hadde fulgt utviklingen fra sidebordet og var fullt à jour. Han visste godt hvem Quisling var fra han trådte inn i lokalet. I mellomtiden var dette blitt fylt av både passasjerer og Quislings følgevenner samt luftfartsselskapets folk med direktøren i spissen – og alle fulgte sakens utvikling med spent oppmerksomhet. Tollassistenten begyndte infamt å spørre – N.B. på tysk: “hva er Deres navn og adresse?” – Og så på ham med nokså uskyldige øyne.
Quisling, som nu begynte å bli en nyanserødere i toppen, svarte bøst: “jeg snakker da norsk!”
– “Å, de norsk” svarte assistenten, vennlig forundret, “ja vel, kan jeg da få Deres navn og adresse?”
– Nå syntes vistnok Quisling at grensen var nådd. Han bøyde seg over bordet, så assistenten stivt inn i øynene og sa innett: “hva skal dette bety?”
– “Tja”, svarte assistenten forekommende, “der er en bestemmelse vi har fått at alle pengebeløp over 200 kroner foreløpig skal tilbakeholdes mot kvittering, og de får pengene tilbakesendt antagelig i dag eller i morgen”.
– “hvem har gitt denne bestemmelse?” kom det som et skudd, fra Quisling.
– “Regjeringen”, svarte asssistenten, uten at tænke seg om.
– “Regjeringen?” ……….. “hvilken regjering?”
Her hadde jeg den størete lyst av verden å si: Regjeringen i London, men bøyde med bort til assistenten og sa: “administrasjonsrådet”
– og assistenten så ubekymret på Quisling og gjentok: “administrasjonsrådet”, samtidig som han viste ham den trykte bestemmelsen.
“Nu har jeg aldri hørt på magen” brølte nu Quisling, “her blir jeg kalt til Tyskland i tjeneste, og når jeg kommer tilbake er det fattet bestemmelser som jeg ikke kjenner det minste til. Dette finner jeg mig ikke i” han så seg olmt omkring.
Nå kom flyselskapets direktør bort til Quisling og sa: “hvis majoren ønsker det kan jeg ringe direktør Rygg i Norges Bank om saken?”
– “Ja”, svarte Quisling mutt, “gjør det”
– Direktøren gikke til telefonen, og da han fikk forbindelsen sa han “major Quisling ønsker å tale med Direktør Rygg”. Der gikk en stund, så snur han seg til Q. og sa: “Direktør Rygg sitter opptatt i ett komitémøte, men vi kan få prate med valutasjefen”.
– Det falt meg inn med det samme at da direktør Rygg hørte hvilken celeber størrelse som ønsket forbindelse med ham falt det jo svært beleilig med komitémøte.
Imidlertid nikket Quisling sitt samtykke til samtalen med valutasjefen, og av direktørens referat av denne fremgikk det klart nok at tollvesenet var i sin gode ret. Pengene skulle beslaglegges, i følge norsk lov – enda uden persons anseelse. Uten ett ord, men med et utseende som ikke spådde godt, marsjerte Quisling ut av lokalet, tett fulgt av sine trofaste drabanter. Han kom imidlertid straks sterk tilbake, denne gang fulgt av den tyske plasskommandant på Fornebu. Denne ordensbehengte herre skrittet sammen med “Føreren” bort til tollassistentens bord. Jeg ransaket forgjeves min hjerne etter ett eller annet skriftsted, men kom bare på innledningsordene for “Sjøfarende i havsnød” – helt sikker på at “nå smeller det”.
Kommandanten brølte ut: “hva skal dett bety???”
– Men tollassistenten var situasjonen voksen. Han grep  papiret med den famøse bestemmelse, holdt den opp for ansiktet på kommandanten og skrek minst like høyt som denne: “dette er min ordre”
– “Ach se”, svarte prøiseren, ordre, ja det var noe han forstod, for nu var hans tone stemt atskillelige oktaver ned – og han trakk seg nokså stillferdig ut af det hele. Tollassistenten hadde imidletid utferdiget kvittering for pengene og leverte denne til Quisling. Han så på kvitteringen, slengte den på bordet og skrek: “denne tar jeg ikke imot” og inntil videre, “De syntes vel De har gjort det godt nu med den scene De har oppført her???”
– Men den uforfærte tollassistent reiste seg op og brølte ganske kraftig han og: “jeg har ikke oppført noen scene her, men det har derimot de gjort”
– Hvortil Quisling svarte, mens der formelig sprutet ild av øynene hans: “Jeg skal komme tilbake til saken”
– og assistenten repliserte ufortrødent: “Det skal jeg også”
– Nu for Quisling ut av lokalet. Forhåbentlig var mottagelsesstemningen ødelagt for den dagen. Men det var morsomt å se på de tilstedeværendes ansikter etterpå. Det smilte og lyste av dem alle sammen, fra direktøren og passasjerene til bærerne, det var som alle skulle ha vunnet en stor seier, og tollassistenten var dagens helt.

Jeg sa til ham: “Ja, ja jeg slipper vel kanskje med livsvarig fengsel, men du blir helt avgjort skutt i morgen tidlig”.
Men assistenten fryktet ikke: “jeg skal fa’n pine mig repportere ham for ubehøvlet opptreden mot offentlig tjenestemann”. Og dette iverksatte han virkelig også samme dag. Heldigvis for ham og kanskje også for mig, ble rapporten stoppet før den kom til veis ende. Vi hørte aldri noe mer om saken, noen av os. Formentlig har “føreren” hatt ting av mer betydning å tenke på i den tid som fulgte. Tollassistenten, som nu er tollkontrollør er fremdeles i bedste velgående ved Oslo Sjøtollsted.

Johs. Spjeldnæs

Film om Quisling:

Tom Spjeldnæs har skrevet dette til mig:

Det spilles inn film om Quisling – hovedrolleinnehaveren har fått historien. Vet ikke om den brukes?

Naturligvis burde denne episode være med i filmen, som jeg håber at kunne opleve engang.

Erik Krog

 

Dette indlæg blev udgivet i Ikke kategoriseret. Bogmærk permalinket.

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *